Startet med kjøttbuljong, avanserte til posesuppe
Videre kan Øyvind fortelle at Rieber & Søn på midten av 40-tallet kjøpte et bygg på Nøstet i Bergen, nærmere bestemt i Nøstegaten, for å starte opp med produksjon og salg av blant annet kjøttbuljong og saus i terning og blokk. Nå skulle de produsere og selge mat for mennesker også, ikke bare for dyr.
– Kjøttbuljong i terning var det aller første TORO-produktet som kom i 1946, men det første poseproduktet dei laga var grønnsakssuppa i 1959, basert nettopp på denne buljongen. På den tida laga jo dei fleste husmødrene maten fra botnen av, og det var nok ikkje heilt enkelt å skulle etablere eit ferdigprodukt i eit slikt marked. Skulle damene på butikken for å kjøpe ein pose med suppe måtte dei forsikre seg om at ikkje naboen såg dei. Då hadde dei vorte stempla som dårlege husmødre!
Får fotfeste i markedet
Øyvind har blitt fortalt at etter hvert som folk oppdaget at TORO faktisk hadde mange gode produkter, fikk de stadig mer fotfeste i markedet og aksept i befolkningen. På den tiden var også mange kvinner begynt å komme seg ut i jobb, og da ble det naturlig nok mindre tid til matlaging i hjemmet. Å kunne ty til raske, men gode middager var dermed kjærkomment for mange husmødre.
– Eg er litt usikker på kor mange som veit dette, men når dei skulle bestemme navnet på dei nye produktene sine, tok dei det spanske navnet for okse, som er «toro». Dei brukte jo tross alt storfe til buljongen! Så sånn vart navnet til. Og det var artig med firmabilane dei kjørte rundt med på den tida. Der stod det visst både Rivitt og TORO, sier Øyvind og humrer litt. – Vaskemiddel og suppe i samme bil.
Produkter på rekke og rad
Etter hvert kom også ertesuppen, sausene og stuingene, og i 1964 fikk TORO sitt store gjennombrudd med Bergensk Fiskesuppe, som fortsatt den dag i dag er en av storselgerne. Utover på 60-tallet ble det utviklet mange flere produkter, til og med asiatiske, men ikke alle slo like godt an til å begynne med. Kanskje TORO egentlig var litt forut for sin tid? Samtidig var situasjonen den gangen slik at TORO sine produkter bare konkurrerte med hverandre, for det fantes ikke andre leverandører av posemat i Norge den gangen. De hadde dermed ikke det samme presset som i dag med å stadig komme med nye, velsmakende produkter.
Ikke en suksess i utlandet
– Tidlig på 60-tallet prøvde TORO seg faktisk litt i utlandet, men det vart ikkje noko ut av det. Det var visst både vanskeleg og dyrt å finne distributørar. Det vart ein kort periode på 80-talet seld litt pastøse-produkter til ein liten distributør i Frankrike. Og så hadde dei eit nokså kortvarig samarbeid med Marks & Spencer i England, som kom på storfint besøk på fabrikken og skulle undersøkje og godkjenne alt med lupe, nærmast. Alle lysarmaturer på fabrikken var åpne den gangen, og dei måtte byttast til lukka, ellers vart det ikkje godkjent. Og buljongpakkemaskina fekk dei ikkje lov til å bruke. Det var mange strenge krav, men TORO etterkom alle og starta endeleg produksjonen av varer til England. Kort tid etter trakk engelskmennene seg ut, og prosjektet vart avslutta. Det positive oppi det heile var at dei fekk veldig godt lys i fabrikken, konkluderer Øyvind, etterfulgt av en god latter.
Stor etterspørsel krevde nye lokaler
Etterspørselen etter TORO sine produkter økte drastisk utover på 60-tallet, og lokalene på Nøstet ble etter hvert for små og upraktiske. Mange råvarer og ferdigvarer måtte forflyttes opp og ned mellom etasjene i dette bygget. Rieber trengte med andre ord større plass og kjøpte derfor 30 mål av en gårdseiendom i Arna, nord for Bergen sentrum, og bygget fabrikken sin. Senere, på slutten av 60-tallet, kjøpte han resten av gården, ca. 50 mål til, med planer om å bygge ut etter hvert.
Rieber delfinansierte jernbane
– Rieber var veldig opptatt av korleis han skulle få alle varene ut frå fabrikken sin. Den gongen var det fabrikken som betalte for transporten. Så før han kjøpte tomta i Arna fekk han på plass ein avtale med NSB, som vart kalla Rieberplanen, om å bygge jernbane til Arna, mot at han finansierte delar av den. Målet var at alle varene skulle fraktast med jernbanen, både østover og nordover. NSB (nå VY) hadde faktisk eit betjent ekspedisjonskontor på lageret i TORO-fabrikken, med uniformert NSB-personell. Dei styrte all transport av ferdigvarer som skulle frå fabrikken og ned til jernbanen. Dei hadde bilar som gjekk i skytteltrafikk mellom fabrikken og jernbanen. TORO hadde også eigne folk som jobba nede på havna, som skulle laste og losse varer som kom og gjekk sjøveien. Dette kan eg seie at eg hugsar godt, for det føregjekk i fleire år etter at eg byrja på TORO.
Mye manuelt arbeid i starten
Øyvind Steinsland begynte altså å jobbe på TORO-fabrikken i 1976, 19 år gammel. På dette tidspunktet foregikk alt av matproduksjon i det samme rommet, både koking av kjøtt, fugl og fisk, tørking av råvarer og blanding av tørrvarene.
– Det var ei salig blanding av lukter og inntrykk der inne! Vi kokte til og med oksehalar for å lage oksehalekraft. Når maten var ferdigkokt måtte den rensast for skinn og bein med ein gong. Dette var sjølvsagt eit veldig varmt arbeid, og ein måtte bruke hanskar for ikkje å brenne seg på nevane. Etterpå skulle maten tørkast gjennom fleire litt tungvinte prosessar i ulike tørkeskåp. Vi tørka også råvarer som erter, ris, byggryn og frukt, og produserte og tørka bittesmå kjøttbollar og fiskebollar til suppene våre. I 1982 vart heldigvis prosessavdelinga meir automatisert ved hjelp av ein stor vakuumtørkar. Då gjekk i alle fall tørkeprosessane mykje fortare, og arbeidet vart litt meir lønsamt.
I tillegg til prosessavdelingen var det på fabrikken en pakkeavdeling og et lager. I pakkeavdelingen, som den gangen hadde omtrent halvparten av størrelsen den har i dag, skulle de ferdigblandede tørrvarene først fylles på poser eller glass, og så skulle disse pakkes i esker og deretter på paller. De hadde til sammen seks pakkemaskiner (fem horisontale og én vertikal) som tok seg av den første delen. Hver pakkemaskin krevde tre operatører; én som kjørte maskinen, én som pakket for hånd og én som teipet igjen eskene og plasserte dem på paller som lå på gulvet.
Enkel løftemaskin er starten på automatiseringen
Den manuelle pakkingen var en slitsom jobb med mye flytting og bøying, og ifølge Øyvind, som selv ble sjef på pakkeriet i 1990, var det bare damer som hadde denne jobben, mens mennene styrte maskinene. Til damenes store glede fikk de etter hvert installert en slags løftemaskin som i det minste heiste pallene opp i armhøyde. Det lettet arbeidet mye for dem! Det var faktisk en lærer ved Bergen Yrkesskole som lagde den maskinen, etter å ha vært oppe på fabrikken og sett hvordan de jobbet.
– Den gongen trengte vi ikkje løyve og samsvarseklæring og sånne byråkratiske ting. Vi fiksa litt her og litt der, og lagde våre eigne løysingar på ting etterkvart som behova melde seg. Sånn var det før. Vi var ikkje så nøye på det. Forresten, når vi no snakkar om å vere nøye; eg hugsar også at viss det var komt litt for mykje tørrvare oppi ein pose, altså at posen vog litt meir enn den skulle, så tømte vi aldri ut igjen noko. Det var ikkje så nøye med at kunden fekk for mykje, det aller viktigste var at det ikkje vart for lite, for då kunne ein risikere at produktet ikke smakte godt nok. Då måtte vi i tilfelle fylle på meir.
Lasagnens tøffe start
Øyvind husker spesielt godt lasagnen til TORO, som kom i 1981, men ikke slo an i det hele tatt til å begynne med. De prøvde til og med å selge 3 stykker til prisen av 1, bare for å få dem ut av lageret. Lasagnen var halvveis på vei ut av sortimentet, men plutselig begynte etterspørselen å øke. Folk likte lasagnen og ville ha mer! TORO gjorde vendereis og fortsatte med produksjonen likevel. I dag er lasagnen et av de mest populære produktene til TORO, og et håndfast bevis på at noen ganger trenger produktnyheter litt tid på å få etablert seg i markedet.
Dagens Rett – forløperen til konkurrenten Fjordland
– Konseptet med ferdigkokte middagar, á la Fjordland i dag, var det faktisk vi som starta. Vi kalte det for Dagens Rett. Vi samarbeida blant anna med eit oljeselskap for levering til plattformer. Desse produktene var også byrja å komme i butikkane, men på grunn av investorar som trakk seg, vart det ikke noko meir av. Eg hugsar framleis handlelistene heime der det blant anna stod Dagens Rett! Dei var sjølvsagt ikkje så avanserte som i dag, men det var i alle fall kokte, vakuumpakka poteter, og for eksempel lammefrikasse. TORO var nok litt forut for si tid der også. I dag har vi nokre få slike rettar i ein serie kalla TORO ferske ferdigrettar. Tørrvarene som vert benytta i desse rettane produserer vi her på TORO, medan resten vert produsert på fabrikken på Elverum.
Helautomatisert pakkeri
I 1998 ble pakkeriet på TORO helautomatisert med 17 pakkelinjer knyttet til et automatanlegg. Nå var det slutt på manuell pakking, og de kunne redusere bemanningen med hele 45 årsverk. Det var selvsagt trist å måtte kvitte seg med så mange flinke medarbeidere, men det var en nødvendig prosess i den overordnede strategien med satsning på automatisering. Med disse besparelsene kunne TORO kjøpe enda flere maskiner til produksjonen. Da Øyvind sluttet i 2011 for å gå over til stillingen som lagersjef og ansvarlig for internlogistikken, hadde de likevel hele 144 årsverk på pakkeriet.
– Sjølv om pakkeriet vart automatisert på 90-talet, vart lageret fortsatt styrt manuelt, med 30-40 mann som kjørte rundt med truck og plukka varer. Det var ikkje før på begynnelsen av 2000-talet at også lageret vart heilautomatisert med 13.000 pallplasser og ein mann til å styre alt. Like før dette fekk vi også automatisert blanderiet, som med det fekk lukka blandetankar og eit digitalt styringssystem som i tillegg snakka med SAP, det overordna forretningssystemet vårt. På denne måten kunne vi planlegge og overvake produksjonen på ein mykje betre måte enn før.
En eventyrlig truckutvikling
Når det gjelder truckkjøring har det skjedd mye på TORO opp gjennom årene. Som mangeårig ansvarlig for internlogistikken så Øyvind tidlig at det var mye å spare på å effektivisere logistikken og den ekstremt ressurskrevende forflytningen av varer på fabrikken. I stedet for å ha mange ansatte som kjørte truck, og i tillegg gjorde andre ting, noe som resulterte i mange turer uten last, fikk Øyvind etablert en trucksentral. Her skulle det kun jobbe egne truckførere som ikke hadde andre arbeidsoppgaver. Ved hjelp av et dataprogram fikk de tildelt ulike transportoppdrag, omtrent som taxisjåfører. Hadde de ledig kapasitet kunne de plukke opp transportoppdrag i nærheten. Denne forbedringen var med på å redusere de årlige transportoppdragene på TORO med hele 35.000 i året, og dermed også bemanningen.
– Det neste eg ville få på plass var førarlause truckar, såkalla AGV (Auto Guided Vehicles). Dette var rundt 2017. Eg var først i kontakt med IT-avdelinga, og utarbeidde deretter eit forslag inkludert eit datasystem som skulle styre truckane. Forslaget vart sendt til prosjektavdelinga, vart godkjent, og vi fekk dermed på plass truckane. Med denne satsinga kunne vi redusere bemanninga med ytterlegare 6 årsverk.
Usikkerheten og oppkjøpet
– Det store spørsmålet har jo heile tida vore korleis vi skal klare å produsere nok, for etterspørselen har alltid vore så høg. Det var berre ein periode vi opplevde eit fall i etterspørselen, og dermed produksjonen, og det var etter finanskrisa i 2009. Rett før leverte vi ut 118.000 paller i året. I 2013 hadde dette talet droppa til 83.000. På bakgrunn av mellom anna dette gjekk Rieber nokre år og tenkte på kva han skulle gjere. Skulle han satse meir eller selge? Han hadde jo allereie investert tungt i automatisering, men han var fortsatt framsynt. I denne perioden var vi ansatte ganske bekymra for framtida og kva som kom til å skje med oss. Vi hadde til dømes ikkje lyst å bli kjøpt opp av utenlandske aktørar. Dette hadde Rieber forståelse for. Lettelsen vart difor stor då Orkla kom inn som ein reddande engel og kjøpte opp TORO i 2013, slik at vi på fabrikken kunne fortsetje omtrent som før!
Satsning på automatisering har vært nøkkelen
Øyvind er ikke i tvil om at den fremoverlente satsningen på automatisering har vært hovedårsaken til at TORO har lykkes i så stor grad med sine produkter. På 80-tallet ble det så dyrt å produsere i Norge at det ikke lenger var lønnsomt. Det kom flere produkter fra utlandet som utkonkurrerte norske produkter på pris, og Norge begynte å flagge ut industrien. I dag er det nærmest slik at det «flagges hjem igjen», for med maskinautomatiseringen i Norge kan man igjen produsere varer lønnsomt.
En fantastisk reise
– Eg har fått vere med på ei fantastisk reise med TORO som arbeidsgjevar. Mange har opp gjennom åra spådd at konseptet vårt ville dø ut, men det har det absolutt ikkje gjort. Tvert imot. Ein av grunnane trur eg er at TORO-produkta ikkje er nøydd til å verte oppbevart i kjøleskap, men held seg i årevis, sjølv i romtemperatur. Ved at vi tørkar råvarene skånsomt har produkta dessutan fortsatt alle næringsstoffa intakt, bortsett fra vitamin C, som vert øydelagd av varmebehandling ved tilberedning av produktet. TORO si tomatsuppe har til og med vorte undersøkt av Forbrukerinspektørene, som til slutt måtte konkludere med at det var like mange næringsstoff i den som i ei «heimelaga» tomatsuppe.
– TORO har gått fra å vere «berre ein suppefabrikk» til å vere så mykje mer, til og med et bakeri. I dag er supper berre ein liten del av sortimentet. 60 % av volum i vekt høyrer til bakekonseptet. Den gamle fabrikksjefen som gjekk av med pensjon tidleg på 90-talet spøkte alltid med at om nokre år var kanskje TORO eit bakeri. Og det fikk han jo rett i!
TORO i dag
- 44 000 kvm store lokaler med meget god produksjons- og vareflyt
- Produserer ca. 550 unike produkter (SKU)
- Kjøper inn rundt 500 ulike råvarer
- Produserer ca. 150 ingredienser selv
- Produserer og leverer årlig over 120 millioner produkter
- Spises av 500 000 nordmenn hver dag
